Sesongen 2008 er slutt i Trøndelags elvene, men av en eller annen grunn var den ikke helt slutt i hodet mitt, egentlig er vel tankene om laksefisket der hver eneste dag hele året. Da jeg dro hjem etter den siste helga var jeg fortsatt svært fiskekå… Jeg hadde jo fisket en del denne sommeren, men jeg hadde lyst på en ”siste” tur en vakker september dag.
Det ble meldt kjempebra vær de 10 neste dagene, dette var viktig fordi jeg skulle ta med fotoapparatet og prøve å ta bilder av vakende fisk i hølene, og om høsten er det greit med godt sollys med tanke på fotografering.
Da jeg pakket sekken, kjente jeg igjen denne gode følelsen jeg har i kroppen når jeg skal reise til Gaula under sesongen, og denne gangen skulle jeg kun ha med termos og fotoapparat. Det er egentlig urovekkende og tenke på hvor ”toilatt” man kan bli i hodet av og være fluefisker, dette styrer det meste av tankene, og at man kan glede seg så mye til en tur langs elva med kun fotoapparat kan vel ikke være helt bra!
Men sånn er det nå en gang, og det ble en svært spennende biltur denne gangen også, jeg satt og så etter de samme tegnene etter hvert som jeg nærmet meg målet. Studerte vannstanden i elva, så opp på himmelen for å sjekke lyset – alt var perfekt.
Se for en utsikt jeg hadde på denne turen.
Da jeg kom fram til den første hølen jeg skulle besøke, fikk jeg en ro i kroppen som var helt vidunderlig. Jeg kom ned til hølen utstyrt med campingstol, kamerastativ, kaffe på termosen og det viktigste av alt kameraet (fluestanga). Jeg hadde på forhånd bestemt meg hvor i hølen jeg skulle starte, jeg syntes dette var kjempespennende. Da jeg var ferdig rigget så jeg den første laksen hoppe i godstrømmen, og akkurat i den strømkanten har jeg kroket mange lakser.
Laksen hoppet stadig vekk, og jeg opplevde akkurat det samme som ofte skjer når man fisker også, det var svært vanskelig og fange (knipse) den, etter hvert ble jeg helt besatt. Det måtte da gå an og få et perfekt bilde av laksens sprang i luften. Det var de ”vanlige” vakene å se denne dagen også, noen lakser kom rett til værs i høye sprang, mens andre bare gled igjennom vannflata som delfiner, disse laksene kunne man ikke høre så skulle det bli fine bilder av disse måtte man være på vakt hele tiden.
Av flere grunner utviklet denne turen seg til noe helt annet en jeg først hadde trodd, det ble en tur med mye spenning og litt andre opplevelser en når fluestanga er med på tur; men uansett så ble det en tur med mange flotte øyeblikk. Det er bare helt topp å oppleve naturen, elva og laksen gjennom kameralinsen.
Det var kjempespennende og prøve og ”fange” laksen med kameralinsen og det var faktisk akkurat som og miste en laks etter en lang fight, de gangene jeg ble for sein på utløser knappen.
Her er det to lakser som viser seg samtidig i vannflata, reviratferd mon tro?
Jeg lå på lur oppe bak en stein ca 3 meter fra der jeg vet storbamsen sto, jeg lå helt stille og jeg hadde zoomet inn til riktig strømkant, spenningen var større en jeg kan fortelle deg. Jeg lå lenge slik med fingeren på utløserknappen men ingen ting skjedde. Etter hvert måtte jeg endre liggestilling, samtidig som kaffekoppen fristet i dette vakre høstværet. Og akkurat da jeg slapp kameraet og fikk termosen i handa hoppet den største laksen jeg har sett på lenge, den hoppet akkurat der jeg hadde innstilt zoomen. At det går an, det vaket var så perfekt også. Laksen kom helt lydløst opp i vannfilmen, sto liksom og tøffet seg med den lange lakskroppen i en perfekt bue slik at hele laksekroppen akkurat var over vannflaten. Den skulle jeg hatt (på bilde).
Nå slappet jeg av med kaffekoppen en stund, satt bare og så på vakringene fra storlaksens hopp, da slo det meg at det var akkurat på det stedet jeg mistet en kjempelaks på syver stanga i august, kunne det være den jeg så. Dette var også en av grunnene til at dette ble en tur med mer spenning en jeg først trodde, for tanken på at dette kunne være min laks gjorde det til en fantastisk turopplevelse.
Den utfordringen det er og fotografere en laks i spranget, var nok litt for tøff for mitt kamera og min erfaring som fotograf, men dette er akkurat som en fisketur også. Det er stadig vekk at du føler at du må investere i nytt utstyr, for og øke muligheten til å fange laksen under de forskjellige forholdene i elva. Så nå har jakten på nytt kamerautstyr startet, jeg kommer til og gå et fotokurs også for og lære mer om fotografering – for i hodet har jeg drømmebildet av en vakende laks helt klart for meg.
Jeg så flere lakser hoppe i godtakene mine, jeg ble vel litt eplekjekk i tankene når jeg tenkte, ”den laksen hadde jeg ikke trengt mange kast på før den satt”. Dette ble en opplevelse for livet fordi det var godt og se så mye laks i hølene, det er bra med tanke på fremtidens fisketurer. Men det var også godt for kroppen med en slik høsttur; været var bra, kaffen smakte perfekt, og spenningen var til tider elektrisk i enden av kamerastativet. Da mørket kom og kamerabatteriet var utladet, var det på tide å kjøre hjem, og denne gangen følte jeg faktisk at nå, nå kunne jeg avslutte sesongen jeg også.
Takk for i år.
Jan Erik.